tirsdag 11. august 2009

Til minne om verdens vakreste og tapreste tibbegutt!

Bergrabbens Lord Byron O'lyngtunet
2004-2009
Jeg synes det er absurd å sitte her og skrive minneord om Snorre.... I tankene mine har jeg gjort det flere ganger den siste tiden, men hver gang så har jeg skjøvet tankene bort. Og nå sitter jeg her... Nå sitter VI her og har det vondt....vondt fordi vi ikke kunne gjøre noe mer. Vi har sett at han har virket gammel, sett at han har virket trøtt....ihvertfall trøttere enn vanlig, men det kunne jo skyldes medisinene han gikk på. Men da vi gikk på tur i Gullbotn i går, var det ikke Snorre slik vi kjenner Snorre... Friske Snorre ville gått i første rekke, han skulle alltid gå først! Og han hylte hvis andre kom foran ham. I går sakket han akterut...det var tydeligvis tungt for ham.

Snorre ble syk i fjor høst etter en rabiesvaksine. Vi oppdaget først en liten hårløs flekk med tørr hud. Oppsøkte dyrlege og fikk beskjed om å bade ham med en spesiell sjampo. Vi byttet også fôr.
Så oppdaget vi noen skorper på låret hans... Fikk da beskjed om å fjerne skorpene med det resultat at det dannet seg et krater. Vi tok diverse prøver av han for å finne ut at det ikke var midd- eller sopprelatert, og prøvene var negative. Det ble også tatt biopsi. Rapporten viste at dette mest sannsynlig skyldtes reaksjon på vaksine. Han utviklet etterhvert en kronisk betennelse i blodkarene. Immunforsvaret hans klarte ikke å bekjempe denne betennelsen, og han fikk etterhvert store sår over hele kroppen. I perioder var han bedre, men han måtte vaskes og stelles hver dag, og skorper måtte fjernes. Han var meget tapper - den mest tålmodigste gutt som finnes. Han fikk de beste skussmål hos dyrlegene på Stend. Han ble en "kjendis" der oppe ;-) "Er det Snorre som kommer?" ble en velkjent frase. De gjorde sitt ytterste for å hjelpe.

Men - i dag da Helena vasket han, så vi at det kom flere klumper og materie kom sivende ut. Han jamret seg, viste tydelig at dette gjorde vondt, noe han ikke har gjort tidligere. Han ville ikke dette... Han virket også veldig varm og var rød i huden. Han prøvde også å gjemme seg... Da skjønte vi vel at dette ikke gikk lenger. Dyrlegen sa også da vi kom opp at han mest sannsynlig hadde feber og at immunforsvaret hans var i ferd med å kollapse. Det var en dramatisk forverring på bare noen få dager... Fra han fikk den siste sprøyten gikk det ikke mange sekundene til hjertet hans sluttet å slå.

Vi følte i dag at Snorre selv gav beskjed om at nok var nok....

Takk for alt du gav oss, Snorre. Av kjærlighet, gleder og ikke minst fine avkom. Savnet etter deg er stort, ord strekker ikke til.


Snorre da han ble N UCH i 2006

7 kommentarer:

Kristin sa...

Så trist Helena og Vibeke vi føler med dere i det store tapet av Snorre.

Kamilla sa...

Åh, nå ble jeg utrolig lei meg! Varme tanker sendes fra Kamilla, Ole, Vanya og Ghibo..

Anne Grete sa...

Trist å lese om Snorres sykdom ja og at det ikke kunne bli bra. Synes dere har vært veldig tålmodige og utholdende i forhold til å få han frisk .
Dere må prøve glede dere over "arven " han har gitt gjennom sine flotte avkom .
Mange varme hilsner fra meg

Wenche Kildahl sa...

Gu kor trasig dette var! Æ føle sååå mye med dere. Og takk for at du skrev så bra om problemet. Det er til hjelp for oss andre tibbe eiere. så langt gått bra med mine som er r.vaksinert. Han var skikkelig flott hund, han Snorre. Han har det best nå. Han slipper å lide mer, men så sørgelig kort liv. Han kunne godt ha blitt 16 år eller mer. Lykke til med dere i sorgprosessen!

Loppelasset sa...

Det er så vondt når hunden blir syk, en føler seg så hjelpeløs! Vet hvor vonde de sekundene er fra sprøyten blir satt til livet ebber ut og det er ingen vei tilbake. Og smerten og sorgen når det hele er over.

Vi ble sittene lenge i bilen og bare ta innover oss hva som hadde skjedd da Leo ble avlivet, var ingen oss som av i stand til å kjøre bil...

Og det var ikke stort bedre da Asterix ble påkjørt og måtte bedøves for operasjoen. Da holdt jeg han i armene mine mens han sovnet inn usikker på om han ville stå det over, mindre enn et år etter Leo sovnet inn. Det endte med en kjempefartsbot i Fløyfjellstunellen på vei hjem, skulle nok ikke ha kjørt bil....

Vi har fortsatt Leo med oss, han hviler på hytten og hver gang vi kommer dit roper førstemann: "Leo, nå kommer vi" og samme når vi reiser.

Ta Snorre inn i hjertene deres og gjem han som den kjæreste skatt, snakk om han, fortelle hverandre små episoder fra livet hans og hold han levende på den måten.

Føler med dere!
Mette

Ann-Karin sa...

Så forferdelig trist å lese om Snorre, og jeg føler virkelig med dere , tapet er nok enormt.
Det er godt vi kan lese signalene de gir oss og hjelpe de.
Mange hilsner fra Ann-Karin og Rottweilerene

Wenche Kildahl sa...

Snorre var virkelig en nydelig kar. Kjempefin. Trist at det skjedde... men tiden leger alle sår. Det kan ta tid, selvsagt... Lykke til i sorgprosessen!