Tunge dager...

Så skjedde det som ikke skulle skje... Vi så at formen hennes forverret seg, så bestilte ny time for kontroll onsdagen. Ny blodprøve ble tatt, og den viste at blodverdiene igjen hadde sunket til 6 :( Vi fikk overført Sofie til vår faste dyrlege siden det ville være enklere for oss å reise ut der med henne. Papirer ble oversendt med det samme, og Helena dro ut med henne direkte. Der ble nye prøver tatt, og dyrlegen vår mente at Sofie var såpass dårlig at hun burde legges inn. Hun skulle få ny blodoverføring dagen etter, men først ville han at hun skulle få en høyere dose med kortison, og få væskebehandling. Han ville også ta henne hjem slik at han kunne følge med henne. Vi fikk beskjed om å dra hjem og prøve å slappe av, og få en god natts søvn (ingen av oss hadde sovet så godt natten før). Vi gjorde som han sa. Visste at Sofie var i de beste hender, men tankene våre var hos henne likevel.

Kl 0730 morgenen etter fikk vi tlf som vi fryktet; Sofie hadde ikke klart seg. Et forferdelig øyeblikk, jeg skjønte det med en gang jeg så ansiktet til Helena da hun kom inn for å si det til meg. Det kan ikke beskrives...

Vi har fått dyrlegen vår til å skrive litt kort hva som feilte Sofie og hvorfor hun ikke klarte seg.

"Sofie led av sykdommen AutoImmun Hemolytisk Anemi (AIHA). Av ukjent årsak ødelegger Sofies eget immunforsvar hennes egne røde blodceller. Dette gir alvorlig blodmangel (mangel på røde blodlegemer). I Sofie sitt tilfelle var sykdommen ytterligere komplisert ved at kroppen hennes ikke produserte nye røde blodlegemer (erytrocytter). En blodoverføring gir nye røde blodlegemer men pga sykdommen ødelegges disse typisk ila 48 timer. Dyrlegen gir høye doser med prednisolon for å inaktivere immunforsvaret så de røde blodlegemer kan leve lenger. I Sofies tilfelle klarte vi ikke å få igang hennes egen produksjon av røde blodlegemer. Årsaken til dette vet vi ikke, men kan skyldes en primærsykdom i beinmargen. Vanligvis er ikke AIHA medfødt - dette er noe som kommer plutselig og kan ha mange forskjellige årsaker, men det er sjelden vi med sikkerhet kan finne årsakssammenhengen."

Sofie sovnet inn kl 0330 natt til torsdag 23.oktober i armene på vår dyrlege. Hun var rolig og uten smerter.

Stor takk til dyrlege Tor Kvinge på PetVett Bergen for det dere gjorde for oss og Sofie.

Oppdatering på Sofie

Sofie var inne til kontroll og for å ta nye blodprøver torsdag. Vi var spente på hva blodverdien hennes var på, om den hadde økt eller om den hadde gått ned igjen. Den var heldigvis stabilt på det samme. Jeg skulle vel helst sett at den hadde økt, men dyrlegen var positiv for kroppen til Sofie trenger tid for å kunne begynne å produsere røde blodlegemer igjen. Og det er jo flott at kroppen hennes ikke hadde brutt ned det nye blodet hun fikk.

Da vi kom hjem fra jobb fredagen, fikk Sofie mat og geitemelk m/vann. Det ble visst litt for kaldt for Sofie, for hun begynte å skjelve etterpå. Vi ble forferdelig redde og ringte dyrlegen. Tok også tempen på henne, men hun hadde ikke feber. Dyrlegen mente vi kunne se det an og da vi så at Sofie kom seg etterhvert, slo vi oss til ro med at det hadde nok bare hadde blitt litt for kaldt for henne. Men det er rart med det; man blir så ufattelig redd for disse små!

Hun var heldigvis i bra form resten av helgen. I tillegg begynte hun plutselig å susse og smaske på Thea igjen - det er en stund siden nå!

 

 

Her er en artikkel om autoimmun hemolytisk anemi:

http://www.universitetsdjursjukhuset.se/Global/externwebben/uds/Klinisk%20Kemiska%20laboratoriet/1/immunmed_hem_anemi_09.pdf

Sofies sykdom

Sofie ble akutt dårlig lørdag. Vi var på tur med alle hundene, og la merke til at Sofie ikke gikk foran som hun pleide. Hun stoppet opp flere ganger og nektet å gå. Vi måtte tilslutt bære henne deler av veien.

Da vi kom hjem, undersøkte vi henne. Vet ikke hvorfor jeg åpnet munnen hennes, men jeg hadde nok en tanke langt bak i hodet om at det var viktig å sjekke tannkjøttet. Det var helt hvitt og det samme var tungen! Jeg begynte å google symptomer, og fikk opp masse skremmende lesning. Det kunne jo være så mye, men det jeg bet meg merke i var at når tannkjøttet er hvitt, så var det fare på ferde. Hunden kunne gå i sjokk, så det var viktig å komme seg fort til dyrlege. Og da sto vi der for hundevakt i helgene var det vel ikke lenger i Bergen kommune? Jeg ba Helena ringe vår dyrlege privat, men hun prøvde det vanlige nummeret, og da viste det seg at det var veterinærvakt! Vi fikk time ganske fort, så Helena og Sofie dro mens jeg ble igjen med de andre.

Dyrlegen fikk sjokk da hun så fargen på tannkjøttet og tungen. Det ble tatt en masse prøver av Sofie, både UL og blodprøver. Heldigvis fant de ikke noe galt hverken i lunger eller i livmoren. Men det viste seg at blodverdien var nede i 6! Det normale er visstnok rundt 30, og under 15 gir de blodoverføring. Dyrlegen sa rett ut at Sofie skulle ikke vært bevisst, så hun må være utrolig sterk den lille hunden. Kanskje er det bare positivt at hun er så sta...

Til alt hell var det en stor hund som trente vegg i vegg med dyreklinikken, og slik fikk de fatt i blod veldig kjapt. Sofie måtte også få væske intravenøst for hun var litt uttørket. Det beste var likevel om hun fikk væsken gjennom munnen, for når blodet var så tynt som det var hos Sofie, kunne væsken gjøre det enda tynnere.

Helena og Sofie ble på klinikken hele dagen. Dagen etter måtte hun inn på kontroll for å sjekke hva blodverdien lå på. Den lå da på 17 så hun slapp ny blodoverføring. Dyrlegen var også fornøyd med det hun så. For at ikke kroppen til Sofie skal bryte ned de røde blodlegemene, mente hun at Sofie burde begynne på kortison. Så nå går hun på svak dose av prednisolon.

I dag kom også svarene på prøvene som ble tatt. De viste ingen tegn på kreft heldigvis, men sannsynligvis autoimmun hemolytisk anemi. Dette har nok ligget latent hos Sofie, og i hennes tilfelle er det mest sannsynlig vaksinen hun tok før valpene ble født, kombinert med alle hormonforandringene i forbindelse med fødselen, som er årsaken. Hun skal inn igjen i morgen og ta noen flere prøver, bl.a måle jernnivå. Dyrlegen sa også at det fantes en hissig type av anemien, men ingenting tydet på at Sofie hadde den hissige formen! Heldigvis! Nå må vi bare se hvordan Sofie responderer på behandlingen. I skrivende stund ser det lovende ut - hun spiser og er mye kvikkere enn hun var.

I ettertid har vi tenkt at det var små tegn som tydet på at alt ikke var helt i orden. Hun var blitt veldig tynn, men det tenkte vi skyldtes at hun hadde hatt et kull (det viste seg at hun hadde tatt av ca 800 gr på få uker). Vi vet jo alle hvordan en tispe kan se ut etter å ha fostret opp noen valper, de mister jo pelsen og ser gjerne litt skrale ut. Vi tenkte at vi måtte begynne å fôre henne litt ekstra. Hun var også roligere enn hun pleide, virket trøtt. Men at hun skulle være alvorlig syk falt oss ikke inn. Det står at de kan bli så syke over natten - det er skremmende.

Vi krysser fingre for at Sofie blir helt frisk igjen!

Enda flere DNA-svar...

Og i går kom svaret på Lyngtunets Lucky Lady sin gentest - også hun FRI for PRA3! :)

Er så glad på Else Ragnhild og de andre valpekjøpernes vegne!

Nye svar på DNA-tester

I går kom endelig svarene på testene vi tok på Thea, Moses og Jasmin. De var alle FRI for PRA3! :) Utrolig deilig. Nå vet vi også at Milla må være fri siden begge foreldrene hennes er testet for dette.

For en uke siden fikk vi også vite at bror til Moses, Marco, også er fri, så det er vi veldig glad for.

Da gjenstår kun lille Maia for de tre eldste tror jeg ikke vi kommer teste. Vi vet jo nå at Ronja og Lottes felles barnebarn (Iben) er fri, og nå er det hennes avkom vi skal gå videre med. Etter Trixie har vi ingen vi kan gå videre på, men nå vet vi at begge sønnene hennes fra hennes andre kull er fri.

Da er Maia blitt hele 8 uker gammel!

I går var Maia til dyrlege for å få vaksine og en liten helsesjekk. Utrolig at hun er 8 uker allerede! Alt var fint og uten anmerkning heldigvis :) Hun var rolig da hun fikk vaksine, men skrek da hun ble idmerket... Vekten var 1,57, så hun blir ingen stor tispe tror jeg. Mindre enn moren, men det er bare flott. Iben er jo en litt stor tispe.

Det er så rart å tenke på at dette er den lille valpen som kom til verden for 8 uker siden... Hun har krøpet inn i hjertene våre på samme måte som alle de andre. Sofie er den som er mest begeistret for henne og mest tålmodig. De kommer nok bli gode venninner de to :)

Det er veldig spesielt endelig å ha fått en liten datter etter Iben. Maia er oldebarnet til både Ronja og Lotte, samt Snorre... Så han lever videre :)

DNA test

Det er nå mulig å DNA-teste tibbene for en type PRA, nemlig PRA3. Vi sendte inn DNA-tester for tre av hundene våre, Milo, Iben og Sofie, og i dag kom svaret; de er alle tre FRI! :) Dvs at de hverken er bærere eller vil utvikle denne typen av PRA.

Dette er tatt fra NMHK-Tibetansk spaniels hjemmeside:

"AHT Animal Health Trust i England har nå klart å lokalisere et PRA - Progressiv Retinal Atrofi - gen på Tibetansk Spaniel. Det genet som er lokalisert kalles for PRA-3. AHT mener at det finnes minst ett til gen som kan forårsake PRA..."

"... Dette genet som nå er funnet, PRA 3, regnes med å dekke ca 60 % av mutasjonene som forårsaker PRA. I og med at PRA3 "kun" dekker 60 %, er det viktig at vi fortsetter med å øyenlyse hundene våre da det kan finnes andre mutasjoner. Det er også viktig for å avdekke andre øyensykdommer som bl.a katarakt, øyehår, entropion osv."

Jeg håper folk vil støtte opp om denne testen. Selv om det mest sannsynlig finnes enda en type PRA som det ikke er funnet genet til ennå, så vet vi jo litt mere om hva våre hunder er bærere av. Og kanskje vil disse testene som vi nå sender inn, bidra til nye gjennombrudd?

Hovedutstilling og Rasespesial, Hadeland 08.06-09.06

I helgen var Bo og jeg på dobbeltutstilling på Hadeland Glassverk. Lørdag var det Hovedutstilling og søndagen Rasespesial. Vi dro østover fredagsmorgen, og hadde med oss lille Milla og Sofie. De var så eksemplariske på turen. Vi hadde noen stopp på veien slik at de fikk luftet seg litt, så det gikk over all forventning :) Vi dro fra regn i Bergen og kom til et nydelig sommervær. Thorbjørnrud hotel var et veldig hyggelig og flott hotell, og beliggenheten helt fantastisk! Det lå helt nede ved Randsfjorden, og var omgitt av et stort grøntområde.

Begge bildene er tatt fra hotellrommet

Etter at vi hadde sjekket inn og fått gitt mat til vofsene, dro vi inn til sentrum for å handle litt og spise. Fant oss en nyåpnet restaurant, hvor vi spiste pasta carbonara. Etterpå dro vi til utstillingsområdet hvor vi satte opp teltet vårt. På kvelden satte vi oss utenfor hotellet, og nøt en øl sammen med flere koselige tibbefolk :)

Lørdag var det tidlig opp (kl 6 - snork). Været kunne ikke blitt bedre. Selve utstillingsområdet lå knappe 5 minutter unna hotellet, så vi spaserte bort. Jeg fikk trent litt med Milla, og var rimelig spent og ikke så rent lite nervøs... Er jo alltid litt spennende å gå med nye hunder. Var litt redd for at hun skulle miste halen, for hun liker ikke bråk, men jeg synes det gikk greit. Halen var litt nede da vi gikk inn i ringen, men kom snart på plass igjen. Det hjalp med pølse ;-)  Synes hun var kjempeflink, men dommeren mente hun var for høy på bena, så det ble ingen plassering. Men valpeklassen var stor (7 stk tror jeg det var), så jeg var fornøyd tross alt. Etterpå hadde jeg god tid før jeg skulle inn med Sofie. Var vel over 60 stk som var påmeldt, så ventetiden ble ganske lang ja. Men den ble benyttet til å spise litt og prate med koselige tibbevenner. Sofie fikk forøvrig excellent, men heller ikke hun noe plassering.

Milla og far koser

Etterpå var det raseårsmøte og etter møtet informerte Sheila Thomson (hun som skulle dømme tibben dagen etter) om det nye PRA-genet som er funnet. Mest sannsynlig er det flere typer PRA (iallefall en type til) og dette de har funnet dekker ca 60 %. Det ble presisert at vi burde fortsette å øyenlyse i tillegg til at vi fra juli kan genteste. Testen koster ca 450 kr, så det var ikke så dyrt. Vi kunne også kombinere en bærer med en som var fri - da kan vi produsere nye bærere, men ikke sykdomstilfeller (selv om det også KAN oppstå). Kutter vi ut alle bærere, kan vi ødelegge rasen rett og slett i og med at genmaterialet er så lite.

Det var godt å komme på hotellet og få slappe av litt. På kvelden hadde vi avtale om å grille, så vi var en liten gjeng som dro bort til "Stavangerfolket". Ble en veldig koselig kveld :) Må takke Solbjørg, samboeren hennes, Ursula og Vigdis for at vi fikk komme.

Søndagen ble også en veldig fin dag, men det var litt mere overskyet til tider. Egentlig bedre for hundene, for det ble fort hett inne i teltet. Vi hadde imidlertid inngjerding med slik at de fikk ligge der.

Sofie og Milla

 

De fikk også besøk av Laleh og Timon (fra Tibbehaugen) og Yoggi (fra Lo-Fot-Tibben). Yoggi og Sofie fant tonen - de tok seg like så godt en tur sammen! Var noen som oppdaget Yoggi da han kom ut fra teltet spaserende mot oss. Da jeg skulle bort til teltet og sjekke, så kom Sofie mot meg. Snakker meg om det... Heldigvis at de ikke prøvde å stikke av.

Her er det Timon som koser med "onkel" Bo ;-)

 

 

Denne dagen var det altså Rasespesial, og man kunne vinne masse flotte rosetter. Fikk ingen av de (snufs), men følte jeg vant likevel da Milla gikk hen og ble nr 2 i klassen 4-6 mnd! Hun var helt vill denne dagen, og jeg fikk ikke henne til med det samme, men etter at hun hadde vært på bordet gikk hun sååå fint! Jeg var så stolt. Flott kritikk fikk hun også :) Sofie fikk excellent også denne dagen, og ble nr 4 i sin klasse. Fikk forresten melding fra Latvia der Irene og Mona var. Marco klarte å få certet, så han ble dermed latvisk OG baltisk champion!! Tira fikk cert begge dager, så de har jo gjort det så bra. Er veldig stolt :)

Milla og jeg i ringen søndag

 

Milla på bordet

Hun var så flink og lot dommeren se seg i munnen

God kontakt

 

"NÅ kan jeg vel få litt godt?"

Go'bit må til når man er flink

Flinke Millamor!

  

 

Her vurderer dommeren hvem hun skal plassere

 

Og vi ble nr 2 i klassen 4-6 mnd! :)



Kjempefornøyd gjeng :)

Sofie på bordet

 

Sofie gikk ikke så fint denne dagen, var litt vrang

Men vi fikk da plassering :) Ble 4. beste i åpen klasse

Etter bedømningen var det trekning av lodd. Ble mye latter da Bo vant sminke og jeg vaskepulver...hehe. Vi byttet heldigvis premie. Bo vant forøvrig også en liten radio + en veggklokke. Jeg vant sminke + tørrshampo for hund. Var strålende fornøyd :)

Har altså hatt en fantastisk fin helg, og møtt mange kjekke folk. Må takke alle og gratulerer til alle dere som gjorde det bra :) Takk også til Bo for en fin tur, veldig glad for at du kjørte.

Takk til Line-Louise Wangsvik Haugen og Wenche Kildahl for fine bilder!

Nytt om Tira

Det kan lønne seg å oppsøke flere veterinærer når man er usikker på om en diagnose stemmer... I går var Tira hos vår egen dyrlege. Der ble det tatt flere blodprøver. Noe er det med nyrene hennes, men dyrlegen vår var langt mere optimistisk enn det de første var. Han skal følge henne opp med flere prøver, men han antydet at dette kanskje var mere akutt enn kronisk, og at hun kanskje kunne bli frisk... At en hund var født med 1 nyre var uhyre sjelden, så nå får vi bare avvente senere prøver. Medisinen og fôret fungerer iallefall, og Tiras allmenntilstand er svært god, så vi krysser fingre og er optimistiske ♥

Izzie på helsekontroll

Lyngtunets Izmir var i går til helsekontroll av øyne og knær. Øynene hennes var heldigvis UA - dvs at de ikke fant noen arvelige øyesykdommer som PRA, katarakt, entropion eller feilstilte øyehår. Lettelsen er jo alltid stor når alt er vel.

Izzie har patella luxasjon grad 1 på begge knær da. Men dette var vi forberedt på for hun ble undersøkt for noen år siden, men den dyrlegen mente hun hadde alvorlig grad. Så gale var det heldigvis ikke, og Izzie har heller aldri vist noen tegn på å ha problemer med knærne.

Tira og Ero

Som oppdrettere er det alltid kjekt å få koselige tilbakemeldinger fra valpekjøperne, et bilde i ny og ne, noen ord om at valpen/hunden har det bra osv. Av og til kommer det ikke fullt så koselige tilbakemeldinger, som at man må omplassere en hund, at hunden er syk osv. Men alt dette hører med. Har man valgt å ta det ansvaret å bli oppdretter, så er man det på godt og vondt.

Ingen ønsker å oppdrette en syk hund, man avler jo på friske og sunne hunder i håp om at avkommene skal bli som sine foreldre i så måte. Man tar sine forholdsregler, øyelyser, sjekker knær - likevel hender det jo at det dukker opp sykdomstilfeller.

 

Lyngtunets Igaros Ero har fått konstatert for stort hjerte med de problemer dette medfølger. Han må gå på hjertemedisin og vanndrivende. Den kombinasjonen har vi tatt tre ganger (noe vi aldri kommer gjøre flere ganger, men det er en annen diskusjon) og ingen av hans søsken er hjertesyke eller har de plagene som han har. Vi vet heller ikke om noen i slekten. 

Så for noen uker siden fikk vi en trist melding om at Lyngtunets Harmonia - Tira - har fått nyreproblemer. Vi vet lite ennå, hun skal tilbake om ca 1 mnd for mere sjekk, men går nå på medisin og spesialfôr. Responderer hun bra på medisinen, må hun gå på den livet ut. På UL kunne det se ut som hun bare hadde en nyre - men det vet vi ikke sikkert ennå. Tira har hatt litt småplager opp gjennom - det begynte jo allerede da hun var 2-3 uker gammel da hun sluttet å die moren. Så har vi alltid sett at hun har drukket mye. Foreløpig ser det ut for at medisinen og spesialfôret hjelper, men er jo trist da.

Tira og Ero er i slekt, far til Ero er bestefar til Tira, men han hadde ikke slike problemer. Mor til Ero og mor til Tira er også halvsøsken. Nå er det to vidt forskjellige sykdommer disse har og ikke vet vi noe om arveligheten, men jeg synes det kan være greit å vite litt om slektskapet.

Vi synes det er så trist når valpekjøperne våre opplever sånt som dette. Her ser vi virkelig viktigheten av å prøve å gå ut når man avler, ikke avle tett på. Begge disse er linjeavlet, men under 6% som er det NKK har satt som en grense. Men likevel; vi kommer bestrebe oss på å få en innavslprosent som er betydelig lavere OG prøve å begrense at samme navn går igjen bakover i stamtavlen for mange ganger. Sykdommer vil alltid oppstå, og sånn er det fordi vi har med levende vesener å gjøre, men vi kan gjøre noe for å prøve å minske risikoen iallefall.

 

Øyelysing

I dag ble Iben øyelyst og hun har heldigvis friske øyne! Hun hadde hverken entropion eller feilstilte øyehår, ei heller viste hun tegn på PRA eller katarakt. Er kjempelettet nå, selv om vi vet at katarakt og PRA kan komme ved høyere alder, men vi får være glade for at det ser bra ut NÅ iallefall.

I dag drar vi til Stavanger på hundeutstilling. Det er et ufyselig vær og vi skal være ute....Jaja, godt vi har telt vi kan stå under.

Løpetid i heimen

Ja, da løper samtlige tisper hjemme. Bare Lotte igjen, men det er nok bare snakk om dager. Stakkars Milogutten... Meningen var jo å pare han med Thea, men pga at det dukket opp et PRA-tilfelle i Theas nære slekt, så besluttet vi å vente. Der er noen navn langt bak i Milos slekt som vi ikke ønsker å koble med det vi nå vet ligger bak Thea. Sånn er det. Å drive oppdrett er ikke enkelt. Man gjør så godt man kan, sjekker hundene for diverse lidelser før man bruker de i avlen, men det vi ikke får sjekket, det vi ikke kan se med det blotte øyet, det kan vi ikke gjøre noe med. Bærere av øyelidelsen PRA ligger det i de fleste linjer, men problemet er bare at vi ikke ser bærerne, før et avkom faktisk får lidelsen. Da kan vi vite med sikkerhet at foreldrene til den "syke" er bærere. Jeg sier den "syke" i anførselstegn, for enkelte av de som blir rammet får ofte ikke sykdommen før godt opp i alder og noen blir heller ikke blinde. Som oftest rammer lidelsen i 4-5 års alder, men i det siste har vi også sett at hundene kan være 7-8 år før det blir synlig.

Synes det er skikkelig trist at vi ikke får brukt Milo på Thea. Sannsynligvis ville det jo gått helt fint og avkommene ville være friske, men det vet vi ikke og vi tør ikke ta sjansen. Bør nok heller se om vi finner en hanne som ikke har de samme navnene som Thea, og som heller ikke har kjente bærere bak seg (så langt det lar seg gjøre da...) Thea selv har friske øyne uten anmerkning av noe, men bærer av genet kan hun jo være. Hadde vært så fint å få en gentest, det hadde gjort avlsarbeidet så mye lettere. Iallefall det som går på PRA. Må jo ikke glemme at det også finne andre (og mer alvorligere) sykdommer som man må ta hensyn til. Patella f.eks.

Iben hadde vi jo også planer om å pare denne gangen, men hun fikk løpetid flere mnd før vi ventet det. Dermed ville en paring kollidere med sydenturen vår, så da må det også utsettes. Ikke fikk vi time til øyelysing heller før langt ut i september, så da var avgjørelsen enkel.

Nå får vi håpe på at det kommer noen kull til våren, blir da tre år siden vi sist hadde valper. Vi ønsket jo en pause, men pausen ble litt lenger enn vi hadde trodd.

Iben svømmer

Iben går regelmessig og svømmer ennå, og det kommer vi fortsette med en stund fremover. Ser så utrolig godt som hun har av det. Tok en video av henne nå sist: http://www.youtube.com/watch?v=-YeLpSw7GDg&feature=youtube_gdata_player. Klikk på lenken så kan dere se :)

Resultatet av blodprøven

Da er både Thea og Sofie rabiesvaksinert og blodprøven er godkjent. Vi valgte å gi de én sprøyte - ikke to som dyrlegene mener er nødvendig - og det gikk helt fint. Begge hadde verdier godt over minimumsgrensen, 3,97 for å være eksakt. Grensen er 0,5. Blir spennende senere i høst å se om også Iben da er klarert.

Det er jo et sjansespill dette, men vi mener at det kan det også være om de tar to sprøyter. Vi har stor respekt for vaksiner og hva de faktisk kan føre til... Selvsagt skal vi fortsatt vaksinere og det gjør vi også, men det er viktig å være klar over at det kan ha sine bivirkninger også. Som alt annet. Og at man av og til må ha litt is i magen og ikke stole blindt på det dyrlegene sier. Nå har vi et utmerket samarbeid med vår dyreklinikk, men vi har gjort oss noen erfaringer med flere ting (ikke bare vaksiner) og de erfaringene forteller oss at teori og praksis kan være to forskjellige ting av og til...

Men iallefall - vi er glade for at Thea nå er klar for Danmark og 4 internasjonale utstillinger der. Sofie får vi vente med til en senere anledning :)

Iben på trening igjen

I dag har Iben vært på sin svømmetime nr 2. Hun var like flink som sist, og tydelig at hun visste hva det gikk i denne gangen.

Her kommer jeg :-)

Er kjempeflink...

Ikke gøy med vann i øynene!

Druknet katt??

Til slutt venter en herlig massasje....:-)

Iben

Som sagt så ble Iben syk i romjulen og kunne ikke være med til Gøteborg. Hun begynte plutselig å halte på høyre forlabben 2. juledag om kvelden. Vi aner ikke hva som kan ha skjedd, men mest sannsynlig har hun vært uheldig i lek ute i hundegården. Det var snø og glatt, og de herjet voldsomt, glade for å være hjemme igjen. Først tenkte vi at dette kom til å gå over av seg selv, men da hun fremdeles haltet rett over nyttår fant vi ut at hun måtte en tur til dyrlegen. Der ble det tatt røntgen, men siden bildene ble tatt da hun var våken, fikk de ikke tatt bilder i forskjellige vinkler. De mente likevel at det var en sene i høyre skulder som var skadet, så hun fikk smertestillende og vi fikk beskjed om å holde henne mest mulig i ro i 14 dager. Så der røk Gøteborg-turen...men utstillinger kommer nå litt i bakleksen når sånt skjer. Det viktigste er jo at Iben blir frisk!

Etter 14 dager haltet hun fremdeles, men litt mindre, så i samråd med dyrlegen avventet vi nytt dyrlegebesøk. Etter nok en uke, med litt til- og fra halting, så bestilte vi ny time. Da ble hun dopet ned slik at de kunne ta skikkelige bilder. Men først ble hun grundig undersøkt og vår kjære, snille Iben var så flink...Ikke en lyd enda til at vi så at dette gjorde vondt. Dyrlegen var imponert over henne.

Bildene viste at senen var skadet, men ikke helt omfanget. Dyrlegen kunne ikke si om den ville lege seg selv eller om de måtte inn kirurgisk. Hun la frem forskjellige alternativer for oss, bl.a en kikkhullskirurgiundersøkelse, evt.behandling for å se om det kunne hjelpe. Må virkelig rose dyrlegen vår! Hun har vært enestående og veldig forståelsesfull. Har til og med ringt oss hjem for å høre hvordan det går med Iben.

Først vurderte vi den kikkhullsundersøkelsen, men var skeptisk til at de skal begynne å rote i noe de ikke helt vet utfallet av. Tenkte frem og tilbake, snakket med folk, vurderte det ene opp mot det andre osv. Men valgte tilslutt fysioterapi som behandlingsform. Dvs svømming og litt massasje. I skrivende stund har hun vært på behandling én gang, og det var vellykket. Iben var flink jente og svømte i vei :-) Skal prøve å få tatt litt bilder neste gang. Hun kunne bli litt stiv og støl etter behandlingen, og det så vi på henne, hun var skikkelig sliten den dagen. Men ellers har vi ikke sett noe på henne og hun halter ikke mer enn hun gjorde før. De graderer forresten halting på hunder, fra 1-5. Og hun instruktøren mente at Iben lå mellom 1 og 2. Hun kjente at hun hadde mistet en del muskelmasse allerede, så forhåpentligvis vil treningen styrke muskulaturen sånn at hun blir bedre rustet til å få skulderen til å gro.

Øyelysing

For ca et halvt år siden ble Lyngtunets Fenrir "Marius" øyelyst og vi fikk da vite at han var mistenkt for å ha kortikal katarakt, dvs en arvelig form for katarakt. Det kom som et sjokk i og med at han har vært øyelyst før uten anmerkninger + at det ikke ligger noe i linjene bak han heller. Var jo også ekstra trist siden vi på det tidspunktet hadde et kull etter han hjemme. Dette viser bare hvor viktig det er å øyelyse før paring!! Noe vi alltid gjør, men i dette tilfellet skulle vi egentlig bruke en annen hanne. Men så klaffet det ikke mellom han og Mia. Da tenkte vi at vi kunne prøve Marius. I ettertid oppdaget vi at hans øyelysing hadde gått ut 4 uker før...

Vel, jeg har googlet og søkt på nettet, og funnet masse info om katarakt. Bl.a står det at kortikal katarakt skal finnes på begge øynene (unntak finnes - det må man være klar over). På Marius hadde hun sett en ørliten fortetning på hans venstre øye. Det var veldig lite, så vidt hun kunne se det, men i og med at hun hadde sett noe, så måtte hun gi han en anmerkning og så ville hun ha han inn etter 6 mnd for å se om det var utvikling.

Han  ble forøvrig også øyelyst av en annen øyelyser, som kom frem til at han hadde en ørliten fortetning ja, men hun ville frikjent han nettopp fordi det var så ubetydelig. Men hun kunne ikke fjerne mistanken, altså diagnosen som var satt, for det kan kun hun som først gav han diagnosen, evt Veterinærhøyskolen i Oslo, gjøre.

Så i dag ble han igjen øyelyst av samme øyelyser, og hun kunne ikke se at det hadde vært noe utvikling på de 6 mnd! Så i dag fikk han diagnosen: Intet påvist! En herlig beskjed å få rett før jul :-) Men hun har notert den ørlille fortetningen så vi skal fortsatt følge med. Men dette trenger ikke være noe annet enn senile forandringer, slikt som kan komme når hunden kommer opp i en viss alder.

Her kan dere lese mere om katarakt

Vaksine og patella luxasjon-test

I dag har Milo og Iben vært hos dyrlegen for sin årlige vaksine. De ble også sjekket for patella luxasjon, og begge fikk PL 0/0, dvs at de har friske og fine knær :-)

Til minne om verdens vakreste og tapreste tibbegutt!

Bergrabbens Lord Byron O'lyngtunet
2004-2009

Jeg synes det er absurd å sitte her og skrive minneord om Snorre.... I tankene mine har jeg gjort det flere ganger den siste tiden, men hver gang så har jeg skjøvet tankene bort. Og nå sitter jeg her... Nå sitter VI her og har det vondt....vondt fordi vi ikke kunne gjøre noe mer. Vi har sett at han har virket gammel, sett at han har virket trøtt....ihvertfall trøttere enn vanlig, men det kunne jo skyldes medisinene han gikk på. Men da vi gikk på tur i Gullbotn i går, var det ikke Snorre slik vi kjenner Snorre... Friske Snorre ville gått i første rekke, han skulle alltid gå først! Og han hylte hvis andre kom foran ham. I går sakket han akterut...det var tydeligvis tungt for ham.

Snorre ble syk i fjor høst etter en rabiesvaksine. Vi oppdaget først en liten hårløs flekk med tørr hud. Oppsøkte dyrlege og fikk beskjed om å bade ham med en spesiell sjampo. Vi byttet også fôr.

Så oppdaget vi noen skorper på låret hans... Fikk da beskjed om å fjerne skorpene med det resultat at det dannet seg et krater. Vi tok diverse prøver av han for å finne ut at det ikke var midd- eller sopprelatert, og prøvene var negative. Det ble også tatt biopsi. Rapporten viste at dette mest sannsynlig skyldtes reaksjon på vaksine. Han utviklet etterhvert en kronisk betennelse i blodkarene. Immunforsvaret hans klarte ikke å bekjempe denne betennelsen, og han fikk etterhvert store sår over hele kroppen. I perioder var han bedre, men han måtte vaskes og stelles hver dag, og skorper måtte fjernes. Han var meget tapper - den mest tålmodigste gutt som finnes. Han fikk de beste skussmål hos dyrlegene på Stend. Han ble en "kjendis" der oppe ;-) "Er det Snorre som kommer?" ble en velkjent frase. De gjorde sitt ytterste for å hjelpe.

Men - i dag da Helena vasket han, så vi at det kom flere klumper og materie kom sivende ut. Han jamret seg, viste tydelig at dette gjorde vondt, noe han ikke har gjort tidligere. Han ville ikke dette... Han virket også veldig varm og var rød i huden. Han prøvde også å gjemme seg... Da skjønte vi vel at dette ikke gikk lenger. Dyrlegen sa også da vi kom opp at han mest sannsynlig hadde feber og at immunforsvaret hans var i ferd med å kollapse. Det var en dramatisk forverring på bare noen få dager... Fra han fikk den siste sprøyten gikk det ikke mange sekundene til hjertet hans sluttet å slå.

Vi følte i dag at Snorre selv gav beskjed om at nok var nok....

Takk for alt du gav oss, Snorre. Av kjærlighet, gleder og ikke minst fine avkom. Savnet etter deg er stort, ord strekker ikke til.

Snorre da han ble N UCH i 2006