Tilbakeblikk på året

Nå som julen nærmer seg og året går mot slutten, så er det ikke fritt for at det kommer noen tanker... Tanker på året som er gått og ting som har skjedd, hva det nye året vil bringe osv. Gikk litt tilbake i bloggen og så på hva jeg hadde skrevet, hadde skrevet at jeg håpet 2010 skulle bli et bedre år for oss. Vel, det har jo skjedd noen triste ting dette året også, som det vel gjør for de fleste.

Vinteren ble spesielt tung pga to spesielle hendelser: lille Linus (fra Trixies siste kull) måtte avlives og terrassen vår ble ødelagt som følge av snøras fra taket. Det siste var bare materielle skader og det endte jo tross alt godt; ingen liv gikk tapt og vi fikk ny terrasse dekket av forsikringen. Men den første hendelsen sitter godt i ennå... Og spesielt nå som julen nærmer seg. Han ville jo fyllt 1 år 2. juledag. Han er stadig i våre tanker, men av og til må jeg bare sette et lokk på de tankene. Det gjør for vondt. 2. juledag skal vi tenne lys og minnes Linus, eller Julian som vi kalte han for.

Utstillingsmessig har jo dette året vært et godt år for oss. Høydepunktene må være Nikitas nordiske championat, at vi fikk vår internasjonale champion nr 2 (Shakira), Ibens norske championat og BIR på NKK i Stavanger, og ikke minst (og kanskje det største); at det endelig gikk Marcos vei på samme utstilling slik at han nå kan tituleres N UCH!

Håper 2011 kan bli et godt år. At vi, våre familier og hundene holder seg friske. Det er jo ingen selvfølgelighet. Til neste år fyller Ronja 10 år, håper vi får beholde henne i mange, mange år til! Så håper vi på mange fine stunder både i og utenfor ringen. Kanskje får vi ett valpekull, kanskje ikke...det avhenger litt av når løpetiden begynner. Men planen er å ha ett kull litt sent neste år. Så får vi ta det som det kommer :-)

En litt sår dag...

I dag ville Linus fylt 1/2 år... Det er altså allerede, 1/2 år siden Trixie fødte tre valper, Linus og hans to søstre. Ene søsteren døde i mors liv, den andre så fullkommen og livskraftig, men med stort hull i ganen...Trøsten ble Linus, eller Julian som han skulle hete på papiret. Født 2. juledag, ute var det masse snø og iskaldt, men vi var varm av glede for at vi (og ikke minst Trixie) iallefall fikk beholde én valp.

Linus vokste opp som alenevalp, derfor fikk han tidlig treffe resten av gjengen og bli en del av den. Vi har aldri hatt en valp som så tidlig løp sammen med de andre. Bestekompisen ble Milo.

8 gammel flyttet han til en herlig familie ikke så langt fra oss. De var så fornøyd med den lille gutten og det varmet oss å høre. Så skjer den en tragisk ulykke da han bare var ca 9 uker gammel... I samråd med familien og dyrlegen bestemmer vi oss for at han skal slippe lidelsene...En tung, men riktig avgjørelse. I dag ville han altså blitt 1/2 år. Vi minnes han daglig.

I dag tenner vi et lys for Linus.

En dag med mange følelser...

I dag er det akkurat 1/2 år siden Snorre forlot oss... En rar dag dette. Av og til er han bare så levende for oss. Det er jo godt det da, men på en dag som denne blir minnene litt vonde. Han er iallefall langtfra glemt, men med oss hele tiden. Heldigvis har vi nok å gjøre så mye tid til at vonde tanker får trenge frem, er det ikke.

Vi tente et lys i dag morges, og kommer nok tenne et lys igjen i kveld.

Et lite ordtak...

Mist ikke troen på mennesket. Mennesket er som et hav. Selv om noen få dråper er skitne, blir ikke havet skittent. (Mahatma Gandhi)

Det er vanskelig å ikke miste troen av og til... Det er også vanskelig å heve seg over misunnelse og sjalusi, man blir maktesløs overfor andres løgner. Men man bare MÅ heve seg over det, det finnes ingen andre valg.

En dag til å minnes...

Det er ett år siden Rasmus døde i dag... en spesiell dag kan man si. Synes dette bildet av de to guttene våre, Rasmus og Snorre, var så fint. Nå er de begge borte, rart å tenke på. Men vi har mange gode minner etter de begge.

På denne dagen har også Thea et lite jubileum - hun begynner å bli stor pike og er 6 mnd :-)

Ikke noe spesielt egentlig...

Det har vært en tung tid, kan ikke legge skjul på det. Både Helena og jeg sliter med savnet etter Snorre. Utstillinger og det evige jaget etter å hevde seg har kommet helt i "bakleksa" - heldigvis. Og slik ønsker vi å ha det fremover. Utstilling skal først og fremst være gøy! Selvsagt drar man for å få noe, men hovedhensikten må være å ha det trivelig med andre tibbevenner. Synes det siste ofte har hatt en tendens til å bli overskygget av skuffelse over at man ikken har gjort det så bra. Selvsagt kan man bli skuffet, ikke misforstå, men man må også kunne glede seg med andre når det går bra for de. Jeg elsker fortsatt å være på utstilling, kunne sitte "ringside", prate med vennene våre, se på alle de flotte tibbene som deltar osv. Men; etter dette med Snorre så setter vi mere pris på det sosiale. I denne tiden etter Snorre er vi blitt enda bedre kjent med noen og det gjør godt for dette har vist seg å være en ekstra god støtte for oss i denne tiden.

Dessverre er det slik i dette miljøet (som i andre miljø sikkert) at noen bare må snakke om andre. Man har lett for å dømme, og tro man vet alt om mennesker rundt seg utifra måten de lever på og oppfører seg på. Men husk: Ingen er bare det du ser! Det du tror er sannhet trenger ikke være det... selv om det kanskje ser sånn ut.

Solen skinner ute i dag. Helena har gått berserk med gressklipperen :-) Noe hun ikke har orket å gjøre så mye av denne våren/sommeren. Terrassen som vi skulle vaske og beise, står der fremdeles - uvasket og ubeiset. Inngangspartiet hadde vi store planer om, nå er det i det minste vasket og vi har fått bort masse boss. Så vi kommer oss gradvis...

I dag skal jeg på besøk til mine foreldre. Min mor ble operert i en arm for noen dager siden, så jeg skal hjelpe de littegranne i leiligheten. Det blir koselig å treffe de igjen.

En uke full av sorg og savn...

Det siste bildet av Rasmus og meg tatt på NHH bare timer før...

Det har vært en ekstremt tung uke dette. Sorgen og savnet etter Rasmus er enorm - utrolig at en så liten tibbegutt kan etterlate seg et så stort tomrom! De første dagene klarte jeg ikke glede meg over noe, klarte heller ikke ta imot trøst fra de andre hundene. Det går litt bedre nå, selv om jeg fremdeles har svarte øyeblikk. Noen vil vel mene at dette var jo bare en hund og at det er livets gang, men det gjør ikke savnet og sorgen noe lettere av den grunn. Dessuten var Rasmus så mye, mye mer enn "bare en hund". Han var min første tibbe og har fulgt meg trofast gjennom 11 1/2 år. En utrolig snill gutt - det var aldri noe problemer med ham. Han kunne f.eks gå løs uten at jeg var redd for at han skulle stikke av.

Savnet er størst om kveldene og om morgenene. Han lå i sengen min, ved fotenden og dette gjorde han i alle år. Om morgenene hadde vi ofte en liten kosestund før det var på tide å stå opp. Da kom han logrende opp og skulle slikke meg. Savner de våte "kyssene"... Selv om jeg har Trixie i sengen, så er det én plass som er tom og det er uendelig vondt!

Når jeg har mine mørke øyeblikk og gråter, så er Ronja der med én eneste gang! Hun har vært utrolig må jeg si. Da skal hun trøste og det er så godt.

Fornuften min sier at vi gjorde det eneste rette. Vi var jo veldig bestemt på det at han ikke skulle lide. Men - fornuft og følelser er to vidt forskjellige ting... Jeg skulle gjort mye for å kunne holde ham i armene mine igjen. Noe han sikkert ikke ville likt da ;-) Han ville helst kose på sine premisser.

Savnet er iallefall stort etter verdens skjønneste tibbegutt! Min lille klump som jeg kalte ham for...

Tøff tid

Vi har hatt det litt tøft i det siste... Fredag for litt over én uke siden ble min far syk. Han og min mor var på hyttetur med venner da han fikk et lite drypp. Han ble kjørt i hu og hast til Fylkessjukehuset på Voss. Det gikk fint, han kom raskt til behandling, men måtte tilbringe helgen på sykehuset.

Natt til onsdag ble jeg vekket av tlf fra min mor. Min far hadde hatt et nytt drypp. Da ble jeg skikkelig redd. Da bar det i vei i taxi til sykehuset i full fart. Det gikk bra denne gangen også selv om legen mente det var et lite slag han hadde hatt. Denne gangen måtte han ligge lenger på sykehuset - de baler litt med å få ned blodtrykket hans, men medisinene hjelper han vel tilslutt får vi håpe. Jeg har vært hjemme hos min mor disse dagene og dagene har gått med til sykebesøk. Helena har reist i skytteltrafikk mellom Risnes og Valle. Prinsessen har ikke gått noe opp i vekt så derfor har Helena vært mye der for å hjelpe til med mating. Skal snart oppdatere valpebloggen, men har rett og slett ikke orket i det siste. Med våre valper går det iallefall fint (bank i bordet!!). Helena skulle jo vært i Drammen på NKK-utstilling i helgen, men det måtte hun bare droppe. Det blir heller ikke Hamresanden på meg neste helg, en tur jeg hadde sett frem mot, men nå orker jeg ikke. Er altfor sliten etter alt som har skjedd.

Er ihvertfall glad for at min far er hjemme igjen og at han er såpass bra.

Sorgen og gleden de vandre tilhope...

Dette har vært en konstrastfylt tid. En tid med mye glede, men også med sorg. Stor glede over at våre avkom har gjort det så bra i ringen, og over at vi selv som oppdrettere har fått hederspremier og gode kritikker for det vi har fått frem. Vi har hatt mange kjekke turer, kan jo nevne turene til Sandnes og ikke minst Kristiansand. Nå sist turen til Mellerud. Men bakom har det lurt mørke skyer... Dette med Solan har jo tæret og savnet etter ham har vært tung å bære. Men de positive tilbakemeldingene fra hans nye eiere har hjulpet oss gjennom dette. Vi vet han har det bra og da har vi det bra.

Vår største bekymring de siste ukene har vært Rasmus. Han skulle inn til dyrlegen for noen uker siden og fjerne tannstein. Vi tenkte også at de nok måtte fjerne noen tenner for det virket som at han hadde litt vondt i munnen sin. Jeg var egentlig mest bekymret for dette at han skulle i narkose, men fikk mere alvorligere ting å bekymre meg over... For dyrlegen likte ikke helt det han så og tok en biopsi av tannkjøttet som han skulle sende inn. Han var ganske pessimistisk da han snakket med oss etter inngrepet. Han håpet det bare var snakk om en hissig betennelse, men sa ganske klart at han var redd dette var kreft. Fikk sjokk for kreft hadde ikke vært i våre tanker i det hele tatt. Så var det å vente i over to uker på "dommen".

Vi fikk time i dag for fjerning av sting, men bare måtte ringe i går for å høre om han hadde fått svaret på prøven. Svaret var at prøven var "bekymringsfull". Det dreier seg altså om en svulst i munnhulen/kjevebeinet. For å finne ut eksakt hvilken type kreft det dreier seg om måtte vi ha tatt ny biopsi, men vi ser ikke vitsen med det. Det ville de gjort om vi hadde vurdert operasjon, noe vi ikke gjør. Vi vil ikke utsette Rasmus for noe som innebærer smerter og ubehag. Han er tross alt 11 år gammel. Dessuten fikk vi høre i dag at dyrlegen var fornøyd med det han så. Antibiotikaen som Rasmus har gått på har tatt bort en god del av betennelsen og dyrlegen mente han kunne leve 1 år til med god livskvalitet. Vi får se... vi har jo ingen garantier, men synes dette var positivt midt oppi det triste. Rasmus selv virker kvikk og rask, og har god appetitt. Nå skal han få en ny kur med antibiotika og inn til ny kontroll om 4 mnd.

Det har vært noen tøffe uker dette. Må jo regne med at slike ting kan oppstå - spesielt når de kommer opp i en viss alder - men tungt er det uansett. Rasmus er min første tibbe og er en spesiell liten tibbemann. Nå får vi bare håpe han holder seg frisk slik at han kan få noen fine måneder fremover. Vi krysser fingre for det!

Rasmus venter på at Helena skal komme fra butikken slik at vi kan reise hjem. Synes han hadde et sånt herlig uttrykk her :-) Go'gutten min!