Blogg for Lyngtunet kennel: Til minne om Cyzantas Rasmus 1997-2008

Så var det over... I dag måtte vi ta den tunge turen til dyrlegen med Rasmus. Det har vært noen tøffe dager siden jeg oppdaget at han var blitt verre i munnen. Tankene har kvernet, men jeg var fast bestemt på én ting: Rasmus skulle ikke lide! Det er litt over 4 mnd siden han fikk "dommen", og den gangen visste vi ikke hvor lang tid Rasmus ville få. Dyrlegen sa til oss at han kunne ha ett år igjen, men det er jo umulig å gi noe sikkert svar. Jeg håpet han fikk sommeren, og det gjorde han jo... Han har hatt det fint i denne tiden, vært mye på turer og kost seg på terrassen, så det er noe jeg er veldig glad og takknemlig for. Vi har kost masse, spesielt om morgenene før vi har stått opp. Da har Rasmus vært i skikkelig kosehumør, og rundvasket meg i ansiktet. Det gjorde han også i dag... Han var på tur både lørdag og søndag, og han gikk på som han pleide. I går derimot var han ikke så lysten til å gå... Han ville svært gjerne være med og ble kjempeglad da jeg fant fram båndet, men da vi hadde gått et stykke begynte han å sakke litt akterut. Tilslutt spurte jeg om vi skulle snu og gå hjem, og det ville han. Jeg vet ikke...virker nesten som om han skjønte noe?

Det har vært mange tanker disse dagene, og fraser som "for siste gang" og "aldri mer" har surret mye i hodet mitt. Siste gangen vi skal legge oss sammen, siste gang vi går på tur sammen, aldri mere skal jeg få kjenne den myke pelsen hans, aldri mere skal han slikke meg i ansiktet... Jeg har grått mye! Men er også takknemlig for at jeg kan ta valget om å la ham få slippe mere smerte. Men vondt er det, og savnet nå er stort. Han var med meg på jobb i dag, og minnene om en glad tibbegutt som fikk løpe løs i parken er gode å ha. Men det er også absurd. Ene øyeblikket så levende, timer senere så er han ikke mer. Jeg fatter ikke at han er borte for alltid! Han fikk en fredfull slutt, det hele gikk fort. Han fikk sovne inn mens han lå på sin yndlingsmadrass, omkranset av Helena, min søster og meg. Vi var med ham hele veien.

Takk for alt, vennen min! Du var en helt spesiell venn for meg. Jeg vil elske deg for alltid.

En liten billedkavalkade over Rasmus sitt liv

Rasmus som 8 uker gammel valp

Rasmus kom til meg fra Dagny Gjerde på Os. Han var en spesiell tibbe - veldig snill og god. Bjeffe gjorde han ikke før han var nærmere 1 år tror jeg. Han var min første tibbe. Godt planlagt også, jeg tok kontakt med Dagny lenge før Rasmus sin mamma hadde fått løpetid. Det føltes som at jeg var gravid da Dagny fortalte meg at Stella, mammaen til Rasmus, var drektig. Tiden før jeg fikk ham brukte jeg til å lese alt jeg kom over om tibben.

Rasmus og Ruffus på Rasmus sin 1-års dag

Ruffus kom også fra Dagny, og var hunden til mine foreldre og min søster. Han var 7 år da jeg fikk Rasmus, og de ble fort gode venner. De var ofte på turer sammen. Siden kom jo Solan til, og de tre ble et fint trekløver :-)

Rasmus og jeg på tur i Eventyrskogen

Vi gikk ofte på tur dit da vi bodde i byen.

Her var vi på Sandviksbatteriet. Ronja, Solan, Rasmus og Emma

Av de fire er det kun Ronja som nå bor her på Risnes.

Rasmus på Fløyfjellstoppen

Dette var en av Rasmus sine yndlingssteder. Han fikk som oftest gå løs opp hit, og da fikk han ofte sine raptuser der han bare løp og løp.

Her er Rasmus på landstedet vårt på Lauvås

Vi har mange gode minner herifra også. Rasmus var også med da Ruffus sin urne ble satt ned her for snart 6 år siden.

Rasmus og Solan høsten 2007

Dette er mitt yndlingsbilde av de to guttene mine. Ikke lenger etter at dette ble tatt, måtte Solan flytte. Er veldig glad vi fikk dette blinkskuddet av de. I dag etter at Rasmus var borte, traff vi Solan på dyreklinikken. Han hadde tatt tannstein og fjernet noen tenner. Han slikket tårene mine - en bedre trøst kunne jeg ikke få der og da!

17. mai 2008 i Gullbotn

Dette var bare noen få dager etter at vi hadde fått vite at Rasmus hadde kreft. Vi bestemte oss for at han skulle få en fantastisk fin tur. Han gikk løs hele veien og storkoste seg. Gjorde det han likte best, nemlig å snuse og skrive navnet sitt :-) Han var i sitt ess den dagen, og det er gode minner vi lever videre på i dag.

Her drakk han vann fra bekken