Blogg for Lyngtunet kennel: Til minne om INT NORD LIT UCH Lyngtunets Curacuo 11.11.03

Nikita ble akutt syk tirsdags ettermiddag. Irene fikk en hastetime til henne, men merket at Nikita ble slappere og slappere på den vel 30 minutters kjøreturen til dyrlegen. Da Irene ringte oss fra dyrlegen, forsto vi vel ikke helt hvor alvorlig dette skulle vise seg å være. Det ble sagt at det muligens var livmorbetennelse og i så fall måtte hun opereres samme kveld. Det ble også sagt at det kunne være en svulst. De skulle ta røntgen da Irene ringte oss. Vi hev oss i bilen med det samme. Da vi kom frem ble vi møtt av Irene med en slapp Nikita i armene. Hun var våken, så vi fikk kost med henne, men hun viste ingen glede... Dyrlegen forklarte oss hva hun hadde funnet. Først hørtes det positivt ut - livmoren var fin, men det virket som det var en svulst som hadde presset mot milten slik at det hadde gått hull. Så kom det frem at Nikita hadde indre blødninger, hun hadde mistet mye blod og det var bekymringsfullt. Viste det seg å være spredning, var det lite de kunne gjøre. Hun skulle starte på operasjonen med det samme, så vi dro avgårde da. De skulle være med henne hele tiden og hun måtte selvsagt bli natten over. Hørte vi ingenting var det positivt...

Trenger vel ikke forklare følelsen av å forlate Nikita der...skulle helst blitt der og ventet. De neste timene gikk veldig sent. Var så redd for den telefonen... Helena og jeg dro en tur til mine foreldre, mens Irene dro hjem. På veien hjem ringte Irene; operasjonen hadde vært vellykket. Det viste seg å være betennelse i livmoren, så den var fjernet. Det var ingen spredning, men svulsten var stor og hadde presset mot milten, som var veldig liten. Svulsten var også innkapslet i ene nyren, så nyren og svulsten var også fjernet. Nå var det ingenting mer de kunne gjøre for henne, så det var opp til Nikita å kjempe. Men de hadde sagt at vi måtte forberede oss på det verste.... Hun hadde mistet mye blod og var avkreftet. Vi ble helt knust, og den natten var grusom. Masse rare drømmer. Tør ikke tenke på hvordan natten var for Irene... Men et lite håp fikk vi. Rett før vi gikk og la oss, kom det melding fra Irene. Nikita hadde våknet og det var et positivt tegn. Klamret oss til håpet da vi la oss.

Ca kvart på åtte om morgen 11. september kom meldingen som vi fryktet aller mest; Nikita hadde tapt kampen. Hun døde kl 0300. Ord kan ikke beskrive følelsen da. Fremdeles er det ufattelig at hun er borte. På kvelden samme dag var vi hos Irene og Kjell. Hadde med oss Nikitas lille barnebarn. Vi pratet om Nikita, gråt, lo og gråt igjen. Men det var godt å være sammen.

Må rette en stor takk til Petvett for den støtten og omsorgen de viste Irene og ikke minst den pleien de gav Nikita. Dyrlegen hentet til og med sin egen hund for å gi blod til Nikita. De hadde ikke en gang vakt, så de fikk en blomst i går.

Dagene som har gått har vært tunge. Vi vet jo at det er en del av livet dette, men vi hadde jo trodd at Nikita skulle bli eldre enn 9 år og 10 mnd siden hun var så frisk og sprek. Hun hadde ingen alderdomstegn. Selv om Nikita ikke var vår, så betød hun enormt mye. Hun føltes som vår. Vi har moren hennes her, datteren hennes og nå barnebarnet. På den måten lever Nikita videre. For Irene og Kjell betød hun jo noe helt spesielt. Hun kom til de bare måneder etter at de mistet sønnen Alexander på 15 år, og ble en liten trøst i sorgen. Man skulle tro hun visste at hun hadde en spesiell misjon, for hun viste på mange måter at hun forstod sorgen. Den daglige turen ned til graven ble en vane, og de gangene de gikk samme turen, men gikk forbi gravene, stoppet hun opp og lurte på hvorfor de ikke skulle besøke Alexander!

For oss som oppdrettere representerer Nikita starten på eventyret, om vi kan si det slik. Hun viste seg å være en stjerne i ringen, så elegant og nydelig. Hun elsket utstillinger, og ble helt vill da Irene fant frem kofferten. Da visste hun hva som skulle skje. I begynnelsen var Nikita og Helena et radarpar i ringen, og de fikk en helt spesiell kontakt. Siden ble hun og Irene det nye radarparet, og de dro land og strand rundt.

Nikita måtte kjempe en stund før hun fikk storcertet og championattittelen som hun fortjente, og da det endelig lyktes, var det Kjell som gikk med henne. Litt av en debut for han! :) 10 cert klarte hun å samle. 6 cacib - 4 fra Norge, 1 fra Danmark og 1 fra Litauen. Hun var mestvinnende tispe i 2008 og 2009. I 2012 klarte hun å bli 3. mestvinnende veteran (mestvinnende tispeveteran). I 2011 fikk hun omsider det siste cacib'et hun trengte for å bli INT UCH, det fikk hun i Vejen i Danmark.

"Står og går som en mannequin. En av de aller beste." (en dommeruttalelse)

For oss var hun den aller beste.

Takk, Nikita, for alt du gav. Du er sårt savnet.

----------------------------------------------------------------------------------