Til minne om vakre Sofiemor

I dag er det 1 uke siden du forlot oss, kjære Sofie. Det har vært en uke med masse gråt og ett spørsmål: hvorfor? Hvorfor skulle du få denne fæle sykdommen? Hvorfor skulle ikke vi få beholde deg - du var jo bare 4 år og 10 mnd.

Savnet etter deg gjør til tider fysisk vondt. Vi ser deg for oss slik du var. En liten kropp med mye viljestyrke. Du satte dype spor etter deg, Sofie. Du var så spesiell på mange måter. Å skrive "var" er vondt. Du ER for oss ennå.

Du var raus med å vise kjærlighet, men kostbar når det kom til å dele ut susser ;-) Fikk vi 2-3 susser var vi heldig. Mer enn det - da følte vi oss beæret! Men du viste at du ville ha kos, kom smygende og la deg tilrette enten på fanget eller i armkroken. Vi hadde alltid en liten kos du og jeg, i sengen før vi la oss til å sove. Da kom du forsiktig, smøg deg inntil, og la deg ikke til ro før du hadde funnet den rette stillingen. Så skulle jeg klappe deg på magen. Klappet jeg høyere oppe, brukte du labben din til å skyve hånden min ned. Dette var vår stund, så nåde de som var så syndig å komme i nærheten...! Det gjaldt også når du lå i sofaen og noen kom hoppende opp. Da kunne du frese til, og vi skvatt mang en gang. Du var så yndig, men skinnet kunne bedra ;-) Det fikk syklistene erfare - du hatet nemlig de og gav høylydt beskjed om det også. Ellers var du en engel å gå på tur med. Du var i første rekke, full fart.

Dine beste venner var mamma Lotte, Thea og Maia. Mellom deg og Lotte var det et spesielt bånd fra fødselen av og dette båndet var der helt til slutten. Thea prøvde du å kue litt, jeg ser for meg de gangene vi kom hjem og skulle slippe dere ut. Du hengende fast i halen på Thea da dere løp ut. Da det var tid for mat, gjentok dette seg. Det var et fast rituale. Men da var det som oftest ørene til Thea som fikk gjennomgå. Av og til vågde ikke Theas å komme ut på kjøkkenet og vi forsto ikke hvorfor. Men så så vi deg, det lille "krapylet"; sittende i døråpningen og voktet. Lurer på hva som foregikk inni det vakre lille hodet ditt? Og lurer på hva Thea tenker nå som dette ikke skjer mer?

Du prøvde deg også litt på Ronja, skulle vise at du var over henne i rang. Men da Iben kom susende og gikk mellom dere, la du deg rett på rygg. Iben var sjefen og det visste du.

Lille Sofie, at du skulle dø dagen etter at valpene dine fylte 3 mnd er helt uforståelig. Du hadde en tøff fødsel, men det virket som du kom deg fort. Og du var en hengiven og god mamma for dine 4 små. Du stelte de, passet på de, lå inne hos de i mange uker uten et kny. Da valpene senere flyttet ned i stuen og gikk fritt, så passet du på de som en hauk. Ingen fikk gjøre dine barn noe vondt. Der fikk du forresten hjelp av Thea - hun ble en slags tante for de. Du kunne legge deg bak sofaen eller et sted vi ikke så deg, men med en gang en av valpene skrek, så kom du som et olja lyn. Mens Thea trøstet valpen, kjeftet du på "synderen". Spesielt gutten Noddy var din øyensten

Trøsten i dette urettferdige at vi ikke fikk ha deg lenger, er at du lever videre i dine 4 små. Og du slapp å lide - det er jo en liten trøst i det hele. Når vi vil klare å forsone oss med dette - det vet jeg ikke. Rart å tenke på at du ble født noen mnd etter at Snorre døde. Han døde jo også så ung. Snorre og Sofie - våre vakreste engler.

Sofie - du vil for alltid være i våre hjerter! Uendelig glad i deg.