En uke full av sorg og savn...

Det siste bildet av Rasmus og meg tatt på NHH bare timer før...

Det har vært en ekstremt tung uke dette. Sorgen og savnet etter Rasmus er enorm - utrolig at en så liten tibbegutt kan etterlate seg et så stort tomrom! De første dagene klarte jeg ikke glede meg over noe, klarte heller ikke ta imot trøst fra de andre hundene. Det går litt bedre nå, selv om jeg fremdeles har svarte øyeblikk. Noen vil vel mene at dette var jo bare en hund og at det er livets gang, men det gjør ikke savnet og sorgen noe lettere av den grunn. Dessuten var Rasmus så mye, mye mer enn "bare en hund". Han var min første tibbe og har fulgt meg trofast gjennom 11 1/2 år. En utrolig snill gutt - det var aldri noe problemer med ham. Han kunne f.eks gå løs uten at jeg var redd for at han skulle stikke av.

Savnet er størst om kveldene og om morgenene. Han lå i sengen min, ved fotenden og dette gjorde han i alle år. Om morgenene hadde vi ofte en liten kosestund før det var på tide å stå opp. Da kom han logrende opp og skulle slikke meg. Savner de våte "kyssene"... Selv om jeg har Trixie i sengen, så er det én plass som er tom og det er uendelig vondt!

Når jeg har mine mørke øyeblikk og gråter, så er Ronja der med én eneste gang! Hun har vært utrolig må jeg si. Da skal hun trøste og det er så godt.

Fornuften min sier at vi gjorde det eneste rette. Vi var jo veldig bestemt på det at han ikke skulle lide. Men - fornuft og følelser er to vidt forskjellige ting... Jeg skulle gjort mye for å kunne holde ham i armene mine igjen. Noe han sikkert ikke ville likt da ;-) Han ville helst kose på sine premisser.

Savnet er iallefall stort etter verdens skjønneste tibbegutt! Min lille klump som jeg kalte ham for...