lørdag 5. september 2009

Ikke noe spesielt egentlig...

Det har vært en tung tid, kan ikke legge skjul på det. Både Helena og jeg sliter med savnet etter Snorre. Utstillinger og det evige jaget etter å hevde seg har kommet helt i "bakleksa" - heldigvis. Og slik ønsker vi å ha det fremover. Utstilling skal først og fremst være gøy! Selvsagt drar man for å få noe, men hovedhensikten må være å ha det trivelig med andre tibbevenner. Synes det siste ofte har hatt en tendens til å bli overskygget av skuffelse over at man ikken har gjort det så bra. Selvsagt kan man bli skuffet, ikke misforstå, men man må også kunne glede seg med andre når det går bra for de. Jeg elsker fortsatt å være på utstilling, kunne sitte "ringside", prate med vennene våre, se på alle de flotte tibbene som deltar osv. Men; etter dette med Snorre så setter vi mere pris på det sosiale. I denne tiden etter Snorre er vi blitt enda bedre kjent med noen og det gjør godt for dette har vist seg å være en ekstra god støtte for oss i denne tiden.

Dessverre er det slik i dette miljøet (som i andre miljø sikkert) at noen bare må snakke om andre. Man har lett for å dømme, og tro man vet alt om mennesker rundt seg utifra måten de lever på og oppfører seg på. Men husk: Ingen er bare det du ser! Det du tror er sannhet trenger ikke være det... selv om det kanskje ser sånn ut.

Solen skinner ute i dag. Helena har gått berserk med gressklipperen :-) Noe hun ikke har orket å gjøre så mye av denne våren/sommeren. Terrassen som vi skulle vaske og beise, står der fremdeles - uvasket og ubeiset. Inngangspartiet hadde vi store planer om, nå er det i det minste vasket og vi har fått bort masse boss. Så vi kommer oss gradvis...

I dag skal jeg på besøk til mine foreldre. Min mor ble operert i en arm for noen dager siden, så jeg skal hjelpe de littegranne i leiligheten. Det blir koselig å treffe de igjen.

2 kommentarer:

Anne-Karine sa...

Veldig fint det du har skrevet, Vibeke! Hundeutstilling er kjempegøy, og ekstra hyggelig er det når man kan glede seg sammen med andre.Det at det finnes folk som tror de blir større av å tråkke på andre, må man nok bare leve med, dessverre, men da er det viktig å feste blikket på alle de gode og positive vennene man har.
Føler veldig med dere i savnet etter Snorre. Vet akkurat hvordan det er, men dersom man vil ha gleden med de nydelige hundene våre, må man jo også leve med savnet og sorgen ved å miste dem.

Anne Grete sa...

Heisan !
Vil bare skrive at jeg deler oppfatningen dere har . Det er bare en ting som gjelder det er TOPPEN .Så klart er jeg er glad når hundene klarer seg bra , men er og kjempeglad når venner jeg setter pris på klarer et flott resultat.Utstilling skal være trivelig og givende synes jeg . Hundene er da de samme både før og etter ihvertfall, for meg.
GODT OG ÆRLIG skrevet , en rose til deg Vibeke for det :)