Mia forsvant på vei opp Ulriken søndag - da deltok hun og sameieren Anette på 4-fjellsturen. Mia hadde gått i bånd hele tiden, og det var bare en kort stund hun gikk løs, men da så hun nok sitt snitt til å dra på en liten eventyrferd. Den ferden varte altså i 30 timer... Vi ble jo veldig fortvilet og redd da vi fikk tlf om at Mia var savnet, og visste ikke helt hva vi skulle gjøre først. Familien til Anette la inn en savnet-melding med bilde av Mia på bt.no sine sider og vi bidro så godt vi kunne ved å ringe politiet og melde henne savnet samt legge det ut på fb i håp om at budskapet skulle bli spredd og at noen ville ta kontakt og si at de hadde sett Mia. Helena dro også inn for å lete mens jeg var hjemme med de andre. Hun kom tilbake etter noen timer, og vi fant fort ut at vi måtte bare gjøre noe begge to, så da var det å kle seg godt og komme seg avgårde. Vi tok Ronja med i håp om at Mia ville komme når hun hørte en kjent "stemme".
Må si jeg følte avmakt da vi gikk der og ropte og lette. Området er så stort og veldig ulendt terreng. Hun kunne jo være hvor som helst. Familien til Anette og Anette selv hadde vært opp og ned Ulriken mange, mange ganger. Så bjeffet Ronja og plutselig hører vi Mia. Men det var vanskelig å lokalisere hvor bjeffingen kom i fra, trodde det var fra skogen, så da løp noen inn der. Helena begynte å gå nedover og hørte bjeffing fra Mia igjen, men pga regn, lyd fra foss + vind, så hadde vi problemer med å lokalisere lyden. Avmakten ble enda større og fortvilelsen likeså. Vi ble igjen da Anette og familien dro hjem for å skifte klær og samle litt krefter. Frode og Uno (Mias sønn) kom så for å hjelpe til. I 22.30-tiden kom også Rose, Tonje og Katrine, og var med på letingen i noen timer. De gikk flere runder inni skogen, men da hørte vi ingen lyd. Så kom Anette og mor til Anette tilbake. Da var vi så våte og kalde, og må si det var med veldig tungt hjerte vi da dro hjem for å sove noen timer....rettere sagt; prøve å sove. Det var det verste; å måtte forlate Mia der igjen i mørke.
Trenger ikke beskrive hvordan natten var for oss, det kan vel alle tenke med seg selv. Anette dro tidlig ut for å lete igjen neste morgen. Hun var også i kontakt med NRK Hordaland, som etterlyste Mia på radioen og på nettsiden sin. Plakater ble laget og hengt opp. I 11-tiden var vi på plass. Hadde Milo med oss. I tillegg kom Marie, Lena, Conny (venninnen til Lena) Bo, Mathias og Frode. Vi fikk hjelp fra Røde Kors med én frivillig som hadde en hund som var under opplæring til å bli godkjent ettersøkshund. Den søkte hele veien opp til Ulriken og ned. Søkte også i et veldig ulendt terreng, men gjorde ikke noe funn. Vi fikk også hjelp fra en fra Norsk Redningshund. I tillegg var det en til fra Røde Kors. For ikke å snakke om alle de andre som bidro på sin måte med å formidle kontakt, lete andre steder osv. Er veldig rørt over alle som stilte opp.
I 16-tiden følte vi at vi måtte hjem til de andre hundene. Vi hadde da også søkt litt i boligområdet nedenfor turstien. Det føltes håpløst. Ingen lyder hadde vi hørt heller, bortsett fra at Bo og Marie mente de hadde hørt noe. Anette og familien syntes også de hørte noe, så de ville prøve litt til. På veien hjem var det intervju med Anette på NRK Hordaland. "Hvor lenge kommere dere til å lete"? var det siste spørsmålet fra journalisten. "Til vi finner henne", svarte Anette. Da knakk både Helena og jeg sammen.
Vi var kommet til senteret i Arna da telefonen fra Line kom. Klokken var ca 1720. I noen minutter visste jeg bare at Mia var funnet og at hun var i live, men ingenting mer. Men der og da var jeg bare glad hun var funnet. Så kom meldingen at hun var seg selv og helt fin! Hun var bare glad. Hun ble funnet på en fjellhylle i et veldig ulendt terreng. Like ved der vi hadde lett, men i en litt annen retning. Kom seg ingen steder... Må også si at i mellomtiden hadde Rose og Tonje kommet til, og Frode og Mathias (som hadde gått en annen vei og lett) kom også så de fikk hilse på Mia og konstaterte det samme som familien; Mia var helt seg selv! De hadde skålt i kakao som Rose hadde med :)) For en lykke!! Er så glad og takknemlig, har ikke ord.
Takk til ALLE som bidro!
Her er lenken fra NRK Hordaland: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hordaland/1.7654110
I dag fyller Mias valper 1 år - vi fikk heldigvis lov til å glede oss på denne dagen :) Gratulerer til Uno, Leon, Luna og Lady <3 <3 <3
Mia trygg og god i sengen sin
4 kommentarer:
Herrefred så godt at alt gikk bra til slutt. Kan bare forestille meg hvordan dere har hatt det, og ikke minst hvordan forvertfamilien har hatt det. Det er fryktelig å føle seg så hjelpesløs.
Jeg har fulgt med på letinga deres, og er så glad at Mia ble funnet i god form.
Fantastisk :)
Det jeg tenker mye på i slike tilfeller er at de roter seg ned på veldig traffikert vei , men Mia gjorde som tibben i Tibet , satt oppe på ei fjellhylle for å få oversikt , lynende innteligent og typisk tibbe :):):)
Fantastisk! Utrolig rørende å høre om alle som bryr seg. Det er sånn det skal være. Er så glad Mia er ok, hadde vært forferdelig om det hadde hendt henne noe. Og du skriver utrolig bra Vibeke!! :):)
Ja, det ville vært grusomt og nesten ikke til å leve med.... Men kan ikke tenke sånn, nå er hun hjemme i god behold! :) Og som du skrev, Anne Grete, så er jo tibben en urhund og Mia gjorde som de pleide å gjøre i Tibet :) Er så stolt av henne!
Ja, veldig rørende all den omtanken og hjelpen som vi fikk. Og nå ser jeg den virkelge nytten i facebook. Neste gang noen setter ut en slik etterlysning, så skal jeg også sette det på min profil. På den måten når man uendelig mange folk. Hun ene fra Røde Kors hadde først sett dette på facebook!
Legg inn en kommentar